Å designe gode løsninger handler om mer enn analyser og rapporter. Hva om vi også bruker hender, kreativitet og lek?
Vi tror vi forstår omgivelsene våre, men vi har ofte blindsoner.
Kan to enkle øvelser, å tegne en sykkel og å forme en følelse med plastelina, få oss til å endre ståsted? Studentene ved Høyskolen Kristiania fikk prøve seg – og oppdaget nye perspektiver på fadderuken.
Nylig ga jeg 100 studenter på 3. året i HR, organisasjon og ledelse ved Høyskolen Kristiania i oppgave å redesigne fadderuken ved høyskolen i løpet av fire timer. Ambisjonen var å trene studentenes nysgjerrighet og ferdigheter i å anvende kraften i å stille åpne spørsmål og å lytte aktivt til de en skal forsøke å forstå og lage noe for.
Vi tror vi kjenner omgivelsene våre bedre enn det som faktisk er tilfellet. Tenk på din egen virksomhet. Har du tatt deg selv i å fnyse av hvordan avdeling x eller y løser utfordringene sine? Noen ganger organiserer vi oss håpløst tungvint og ser bare vår egen navle.
Andre ganger kan det være usynlig logikk og historikk som har ledet frem til hvordan noe løses. Men hvordan bli bevisst at de underliggende, noen ganger usynlige, årsakssammenhengene? Første steg er å erkjenne at vi kan ha blindsoner der vi minst venter det.
I den ferske boken “Reset: How to change what's not working” (2025) viser forfatteren Dan Heath til Rebecca Lawson og hennes forskning hvor dårlige vi er til å beskrive dagligdagse ting i detalj. Hun har bedt folk om å tegne inn sykkelramme, pedaler og sykkelkjede på en halvferdig illustrasjon av en sykkel.
Deltakerne har i forkant av øvelsen ofte uttalt at “ja, selvsagt kan jeg tegne en sykkel”. Men når det kommer til stykket viser det seg å være mer komplisert enn antatt.
Jeg gjorde denne øvelsen med studentene. Det ble mye latter og moro da vi etter noen minutters famlende forsøk laget en utstilling på veggen som viste alle “syklene”. Hensikten med øvelsen var å minne studentene på at vi lett kan tro vi er eksperter på hverdagen vår. Det er naturlig å tenke at en er ekspert på det å være ny student, særlig for dem som var det selv for bare to år tilbake. Men tilsynelatende “enkle” og kjente fenomen i hverdagen kan være mer sammensatt og komplisert enn det en tror.
Derfor kan det lønne seg å være nysgjerrig på andre sine erfaringer.
.jpg)
Studentene fikk deretter følgende oppgave:
Når folk skal gjøre brukerintervjuer kan det bli en tanketom øvelse der en stiller lukkede spørsmål (“likte du filmen?”) og responsen blir “ja” eller “nei”. Det kaller jeg sjekkliste-spørsmål. Dermed er samtalen over og lite ny innsikt er etablert. Forsøk heller åpne spørsmål: “Kan du dele noen refleksjoner om filmen du så?”
Her er en effektiv måte å øke bevisstheten om egne blindsoner hos de som skal lage noe for en målgruppe: Vekk empatien deres for målgruppen ved å “sende” de til situasjonen målgruppen står i. I denne sammenhengen var det enkelt å sende deltakerne tilbake til den gang da de var ferske studenter ved høyskolen. Metoden jeg brukte overrasker kanskje mer: Deltakerne fikk utdelt plastelina og oppgaven om å lage en figur, abstrakt eller konkret, gjerne en metafor, som beskrev en følelse de hadde kjent på den første tiden som fersk student.
Det som skjedde deretter gjentok seg i alle tre gruppene jeg underviste: Først stillhet og avventende stemning. Det var flakkende blikk og spredte, forsiktige smil. Konsentrasjon inntok rommet. Hender prøvde seg frem med leiren. Sakte oppstod samtalene på ny og snart boblet entusiasmen fra alle kanter av rommet. Folk lente seg mot hverandre, de reiste seg, gikk rundt til andre siden av bordet for å kunne studere hverandres figurer etterhvert som de tok form. De vippet på stolene og viste frem figuren sin til nabobordet. Latter, fryd og her og der noen stolte deltakere som solte seg i medstudenters anerkjennende blikk. Jeg hørte flere utbrudd som:
Wow! Den var jo skikkelig bra!
Det var tydelig at mange var overrasket over hvor uttrykksfulle skapninger de hadde formet med egne hender i løpet av noen få minutter.
Budskapet her er ikke at plastelina er svaret på alle livets gåter. Poenget er heller ikke at deltakerne lagde flotte figurer (det gjorde de for så vidt). Den sentrale gevinsten er at deltakerne raskt dannet et felles, visuelt språk (figurer av plastelina) som gjorde det enklere å etablere en delt erkjennelse av at det er mange ulike følelser i sving i den første tiden som student.
Det er nettopp erkjennelsen av at folk har ulike følelser knyttet til et fenomen, altså fadderuken i vårt tilfelle. De variasjonene må vi forsøke å fange. Aha-opplevelsen kan studentene bruke som et utgangspunkt i kartleggingen av behovene som et redesign av fadderuken skal adressere.
Det kan være kraftfullt å koble seg emosjonelt på situasjonen til de vi skal lage tjenester eller produkter for. Disse eksemplene er inspirert av metodikken design thinking. Vi som sysler med en slags metoder sier at dette dreier seg om å etablere “empati med brukeren”. Det har verdi å fremkalle opplevelsene de står i.
Det slår meg gang på gang hvor virkningsfullt det er å lose “eksperter” inn i denne typen selvkritiske rom. Jeg vil påstå at det nettopp er den praktiske jobbingen som rister deltakerne løs.
Jeg tror det er kombinasjonen av flere ting som gjør for eksempel plastelina-øvelsen kraftfull: Noen av oss foretar en lynrask reise tilbake til egen barndom. Vi blir lekne og uredde. Materialet er formbart og resultatet håndfast. Det vi skaper blir umiddelbart synlig for andre. De kan bokstavelig talt bygge videre på det. Særlig i akademiske yrker opererer en stort sett i abstrakte størrelser (møter, samtaler, diskusjoner) - det er ord, ord, ord.
Den plutselige frigjøringen fra ordenes verden følges av inspirerte utsagn som “gjett hvilken figur jeg har laget!”. Det blir dessuten god stemning, det setter en sentralstimulerende injeksjon i gruppedynamikken og bidrar til opplevelsen av at vi, her og nå, former fremtiden sammen.
CoWork AS (917 535 450)
hei@cowork.no
+47 934 01 522