De fleste barn, før de begynner på skolen, har to mentale rom de lagrer erfaringer og påstander i. Den ene rommet er det de definerer som sannheter, som for et barn er et rom med svært lite innhold. Det andre rommet er hvor vi lagrer påstander og hypoteser, og er det desidert største rommet.
Dette ser du på måten barn diskuterer. De stiller spørsmål når du presenterer dine sannheter. De fleste foreldre har erfart at kommandoen «nå er det tid til å legge seg», blir fulgt opp av barnets utfordrende spørsmål «hvorfor det? Jeg er ikke trøtt!» Om du da presenterer sammenhengene for barnet, så vil det nok protestere en gang til. «Vi vet jo at du alltid blir så trist og sur dagen etterpå om du legger deg for sent». De fleste barn vokter seg vel for å plassere noe i det mentale sannhetsrommet, og tar ikke løse påstander, uansett hvor mye større og sterkere du er, for god fisk. Det utfordrer og vil gjerne forstå alle sammenhengene før noe får plass i sannhetsrommet. Jeg tror derfor vi er født med en godt product mindset, og denne adferden er hva vi ønsker å ha i et godt produktteam.
Men dessverre er det slik at vårt samfunn vil at vi går igjennom en transisjon, og vårt skoleverk ser ut til å være dominert av den autorative holdningen «ikke spør, du skal lære deg å ta mine påstander som en sannhet». Hvordan hadde en tradisjonell skoleklasse sett ut om disse «hvorfor det» spørsmålene skulle ha kommet stadig vekk?
Lærer: «I dag skal vi lære matematikk»
Elever: «Hvorfor det?»
Lærer: «Jo fordi det er viktig å kunne matematikk om du skal klare deg ut i samfunnet»
Elever: «Nei det tror jeg ikke på. Jeg hater matematikk, og vil aldri trenge å bruke det»
Lærere som ikke er klar over de to mentale rommene vi er utstyrt med, vil ønske at denne læringen skal foregå som en tradisjonell dataoverføring fra lærer til elev. Jeg kan noe, dette skal du lære deg. Punktum. Når karakterer blir en del av lærerens verktøykasse, så er det mange lærere som premierer elever som svarer nøyaktig det hun lærte bort. Dette gir naturlig nok læreren en følelse av suksess og kontroll, noe som ofte belønnes med toppkarakter. Dataoverføringen er en suksess. Derfor satt en av mine tenåringsbarn og lurte fælt på hva han skulle svare for å gjøre læreren fornøyd, så han fikk toppkarakterer. Min jobb er ikke å lære, min jobb er å forstå og huske på det læreren lærer bort. Og det han lærer bort, det er en sannhet og får plass i sannhetsrommet.
I løpet av årenes gang, så blir dette sannhetsrommet ganske fullt, og vi vil ha utfordringer med å utvikle det. Enkelte av våre «sannheter» kan vise seg å være feil, noe som er skadelig for hele vårt «sannhetssystem» da en sannhet ofte bygger på en annen. Så om en «fakta» står opp mot en annen «fakta», så viser forskning at vi velger den sannheten til vår autoritetsperson, eller det vi allerede har lært, uansett hvor mye data den alternative sannheten er støttet opp under.
Denne artikkelen i New Yorker forklarer forskningen bak vårt ene sannhetstankesett og hvilke svakheter det kan gi: https://www.newyorker.com/magazine/2017/02/27/why-facts-dont-change-our-minds
Vi får dermed utfordringer med å utvikle oss og lære.
Jeg har derimot jobbet med flere som har studert ved utenlandske eliteuniversitet som London School of Economics, og alle reflekterer over hvor stor kontrast det er mellom norske professorers «Jeg er en autoritet, lær alt hva jeg sier som en sannhet» strategi, og eliteuniversitetenes «jeg presenterer ulike syn på et spørsmål, og de som har best personlig refleksjon vil få best karakter, selv om deres konklusjon er på tvers av mitt syn». Vi må altså lære oss å lære.
Om man ønsker å jobbe med produktutvikling og løse vanskelige problemer, så vil denne «et stort sannhetsrom» organiseringen av din kunnskap gi deg utfordringer. Du vil jo måtte legge planer med utgangspunkt i hva du tror vil fungere, og om dette viser seg å ikke stemme så vil du mangle både kreativitet og evne til å forsøke noe nytt. Du bygget jo løsningen med utgangspunkt i en rekke sannheter, veldig rart at dette ikke fungerte. Mange vil gå så langt som å skylde på brukerne at de ikke liker løsningen, før de eventuelt utfordrer sitt litt vaklende korthus av sannheter.
Når jeg coacher produktteam som står fast, så er det ofte en tung jobb å få teamet til å utfordre sine egne sannheter. Jeg møter en vegg av motstand, da jeg ikke kun utfordrer den ene sannheten, men alt hva denne personen kan. Mitt viktigste verktøy er derfor Tight Loose Tight. Jeg ønsker ikke å gi teamet en ny autoritet de skal lytte til, jeg ønsker at teamet selv lærer seg å sjekke ut sine «sannheter» mot omverdenen. Så for meg er Tight Loose Tight et treningsprogram hvor vi først tar våre antagelser om brukerne, ofte formulert som hypoteser (tight), lar teamet selv forsøke å løse dette med sin kunnskap (loose), før vi går mot omverdenen for å sjekke om dette fungerte (tight).
Effekten etter noe tid, er at teamets deltagere får øvelse i å skille mellom observerbare effekter fra vår omverden (som også kan ses på som en ekte sannhet) og våre antagelser og hypoteser. Det er dette skillet jeg kaller de to tankesett som er essensen i et product mindset. De gode produktutviklingsmiljø jeg har vært en del av mestrer ofte denne forskjellen. Du vil i slike miljø oppleve at virkelige fakta som er understøttet av erfaringer ikke blir utfordret, men vil ligge til grunn for all senere kreativitet og innovasjon. Dette selv om nye ansatte ikke har erfart det grunnleggende. Du vil også oppleve at alle hypoteser og antagelser vil bli utfordret i et kreativt samspill, og vil bli testet ut med overraskende høy hastighet uten noen frykt involvert. Etter en stund i et slikt miljø vil du reetablere de to mentale rommene fra barndommen, og nok en gang vil du tørre å spørre sjefer som ber deg om å gjøre noe konkret: «Hvorfor vil du jeg skal gjøre det?» Produktmiljø med de to tankesettene vil derfor feire hver gang hypoteser viser seg å være enten feilaktige eller riktige. Vi har utvidet vårt mentale og godt voktede sannhetsrom, og vil kan komme nærmere en løsning på vårt problem.
Men heldigvis utvikler vi vår pedagogikk, og eksempelvis russisk matematikk som i større grad baserer seg på å ta vare på barns naturlige to rom har stor suksess: «Elevene lærer nemlig å se på et problem fra forskjellige vinkler og lærer å forklare og begrunne hvordan de jobber og løser oppgaven. De lærer også forskjellige løsningsstrategier. Klassene har flere ganger scoret skyhøyt på den nasjonale kartleggingsprøven i matematikk.»
Lær om Tight Loose Tight og de to tankesett på vårt kurs som vi setter opp i Januar:
https://www.cowork.no/kurs/laer-smidig-ledelse-gjennom-tight-loose-tight
